Bakgrunn og forarbeid

Regissør René Stavnes forteller hvordan det begynte

Våren 2009 skulle filmklassen min på Norges Kreative Fagskole i Trondheim lage eksamensfilmer. Vi ble delt inn i grupper på fire hvor hver av gruppemedlemmene skulle komme med hver sin idé til kortfilm på maks 8 minutter. Gruppa skulle så velge én idé som vi skulle lage film av.

Inspirert av splatterfilmer som Tommy Wirkolas ”Kill Buljo” og ”Død Snø”, startet jeg brainstorming. Jeg ville lage en klassisk splatter hvor karakterene myrdes en etter en, men syntes disse filmene altfor ofte handler om et ungdomsgjeng som drar på hyttetur blablabla, og så dukker det opp en skummel mann med øks og så videre – var de mulig å lage en splatter i en annen setting?

Jeg ville ha med det nære og det lokale. Jeg ville lage en film med høy gjenkjennelsesfaktor for den målgruppa jeg selv var i – student i Trondheim. Jeg tenkte tilbake til det første som møtte meg da jeg flyttet til Trondheim for å studere Politisk økonomi for noen år siden, nemlig Fadderuka. Det organiserte forsøket på å ufarliggjøre den første, skumle tiden som ny student.

Så slo det meg at det er et fellestrekk mellom disse sårbare nye studentene som kun har hverandre å klamre seg til på ei faddergruppe i storbyen Trondheim, og ungdommene som i splatterfilm-klisjéen skal overnatte på ei hytte uten strøm og mobildekning, ofte i et område det har skjedd skumle ting før. Begge er prisgitte at ingen vil dem vondt.

En annen film jeg nettop hadde sett var den britiske actionkomedien ”Hot Fuzz”. Det som inspirerte der var hvordan systematiske mord kamuleres som ulykker for å ironisere over naiviteten i ”skylapp-samfunnet”. Overført til min idé og satt på spissen: Ville noe ha merket om en student eller to ”forsvant” i det uoversiktlige studentmiljøet i Trondheim?

Med stikkordene ”splatterfilm” og ”student i Trondheim”, samt en litt “samfunnets ignoranse mot individet”-tankegang i bakhodet, skrev jeg et manus og presenterte det for de andre på gruppa mi. Tilbakemeldingene var klare: ”-Morsom historie, men dette klarer du aldri å presse ned til en film på maks 8 minutter.” Etter noen runder med heftige diskusjoner på klasserommet, stemte jeg og og et annet gruppemedlem for splatterfilmen min, mens de to resterende stemte for en annen idé. Idéen min tapte på loddtrekning, så gruppa gikk for en annen.

Slukøret måtte jeg innse at det ble med idéen. Uten skolens utstyr og medstudentenes kompetanse, kunne jeg ikke realisere den. Etter noen uker kom jeg til å fortelle min kamerat fra hjembyen Mo i Rana, Petter Aspdal Hansen, om historien jeg hadde skrevet. Han syntes den hørtes morsom ut om ba meg sende manuset på mail. Jeg sendte, og fikk grundig tilbakemelding og forslag om endringer i retur.

En varm vårdag kjøpte vi øl og ostepop, og syklet til en knaus utenfor byen hvor vi satte oss og snakket om å lage filmen. Petter hadde erfaring med kortfilm fra Prosjektor
, og sammen hadde vi fra før laget en holdningsreklamefilm om HIV/Aids-problematikken. Vi bestemte oss for å søke penger og knytte sammen et crew for å kunne spille inn filmen til høsten.

Tittelen blir FadderSpladder

Siden vi skulle lage en splatterfilm om faddere, begynte vi å kalle den Faddersplatter. Så bestemte vi oss i stedet for å kalle den Fadderspladder. Dette av to årsaker:
- Vi så at det vi hadde liknet mer på en parodi på en splatter, og følte for å frigjøre oss litt ved å kalle den spladder.
- Spladder rimer bedre på fadder enn det splatter gjør.

FadderSpladder blir film:

I løpet av sommeren skaffet vi finansiering, skuespillere, produksjonscrew, utstyr, locations, og formelle tillatelser for å kunne spille inn filmen i august.

I tillegg ble noen av “stuntene” i filmen testet ut på regissøren.

Så var vi endelig klare. Med oss til å holde orden på alt og alle, hadde vi fått hjelp av Oskar Yazan Mellemsether. Her ønsker Oskar deg velkommen til kontoret vi fikk låne av Folkets Hus: